I denne sammenhengen er substitusjon å erstatte farlige kjemikalier og prosedyrer med mindre farlige alternativer.
Substitusjon
Substitusjon i eksperimentelt arbeid skal minimere risikoen for skader på mennesker og miljø.
Eksemplene våre fokuserer på å erstatte farlig kjemikalier med mindre farlige alternativer. Substitusjon kan gjøre skolens laboratoriearbeid mer i tråd med noen av prinsippene for grønn kjemi.
Substitusjonsplikten
Før du, eller elevene, gjør et forsøk skal du alltid vurdere om det er mulig å substituere. Det betyr at du skal ha vurdert om det er akseptabel risiko og gode faglige grunner til å bruke forsøket slik det er, eller om du kan oppnå det samme ved å bruke et annet forsøk eller andre kjemikalier.
I noen tilfeller er substitusjon pålagt eller sterkt anbefalt. Stoffer på autorisasjonslista kan bare brukes etter tillatelse fra det europeiske kjemikaliebyrået og må substitueres. Dette gjelder blant annet alle seksverdige kromforbindelser. Stoffer på kandidatlista (SVHC-lista) skal etter hvert over på autorisasjonslisten og bør derfor fases ut. Dette omfatter blant annet bly og blysalter.
Alle stoffer som regnes som kreftfremkallende, mutagene eller reproduksjonsskadelige (CMR-stoffer) i klasse 1A og 1B er på kandidatlista eller autorisasjonslista. Dersom CMR-stoffer på kandidatlista skal brukes, kreves det omfattende tiltak som at skolen må ha et eksponeringsregister, det må iverksettes tiltak for å sikre lavest mulig eksponering og tiltakene må dokumenteres skriftlig.
Substitusjon reduserer risiko
Ved å erstatte et farlig stoff med et mindre farlig stoff, reduserer du risikoen i naturfag- og kjemiforsøk. I tilfeller hvor substitusjon er vanskelig å få til, kan risikoen reduseres ved å bruke en lavere konsentrasjon av løsningen eller redusere mengden av det farlige stoffet som brukes. Det kan for eksempel gjøres ved å skalere eksperimentet ned til et mikroskalaeksperiment eller ved å gjøre aktiviteten som en demonstrasjon i stedet for et forsøk elevene gjør selv. Noen ganger er det nok å bruke en lavere konsentrasjon av løsningen i forsøket. Fareetikettgeneratoren inneholder informasjon om fareklassifiseringen for ulike konsentrasjoner av vanlige løsninger og kan brukes til å se hvordan lavere konsentrasjon påvirker risiko. Et annet alternativ kan være å bruke en fremgangsmåte som har lavere risiko. En risikovurdering hjelper deg å avgjøre hvilke tiltak du bør velge.
Eksempel 1:
Fremstilling av hydrogengass der sink reagerer med en syre er et vanlig eksperiment på mange skoler. Bruk av sink krever en sterk syre med høy konsentrasjon. Ved å velge et mer reaktivt metall, som magnesium, er en lav konsentrasjon av en svak syre tilstrekkelig til at reaksjonen kan skje i en passe fart. Læringsutbyttet er det samme, og eksperimentet har lavere risiko.
Eksempel 2:
Fenolftalein brukes ofte som indikator for syre-base-titreringer. Men stoffet er kreftfremkallende og står på kandidatlista (SVHC-lista), og det er retningslinjer for bruk.
I noen tilfeller kan et alternativ være å erstatte fenolftalein med en annen mindre farlig indikator, for eksempel tymolftalein. Hvis dette ikke er mulig, kan risikoen minimeres ved å bruke en konsentrasjon av fenolftalein < 1 % slik at løsningen ikke lenger er klassifisert som kreftfremkallende. En 0,1 % fenolftaleinløsning vil vanligvis gi tilstrekkelig fargeomslag.
I CLP-forskriften er det konsentrasjonsgrenser som brukes ved klassifisering av løsninger. Disse kan hjelpe oss med å bestemme konsentrasjonen der et CMR-stoff fortynnes nok til at det ikke lenger er klassifisert som CMR.
| Konsentrasjonsgrense | Terskelkonsentrasjon over hvilken klassifisering vil bli utløst for en spesifikk fareklasse. |
|---|---|
| Spesifikk konsentrasjonsgrense | En konsentrasjonsgrense som er spesifikk for et stoff og har forrang over generiske konsentrasjonsgrenser. Spesifikke konsentrasjonsgrenser finnes i CLP-forordningen og på SDS-arket. |